Dannelsesidealet.html



Dannelsesidealet er et humanistisk ideal som særlig var fremtredende i antikken og i middelalderen.

Idealet går ut på at mennesket, gjennom innsikt i forskjellige, men bestemte kunnskapsområder, skal videreutvikles og bli mer fullkomment som menneske. Dette preget forskjellige kulturområder slik som litteratur, teater, kunst og filosofi. Etter antikkens syn skulle mennesket som en uslepen diamant slipes til etter en bestemt form.

Dannelsesidealet i nyere tid har blitt mer eller mindre forlatt. Årsaken kan synes å ligge i et nyttt syn på mennesket som ble særlig markant på 1800-tallet. Fra romantikken på 1800-tallet kjenner de fleste til yttrykket "barn er naturlige". Et slikt uttrykk ville ikke gitt noe mening hos antikkens mennesker. De ville trolig hevdet at barn er unaturlige siden de ennå er mennesker som ennå ikke har fått utviklet sine evner. I antikken så man på barn som mindreverdige vesener siden de ikke enda hadde realisert sitt iboende potensial. Utover på 1800-tallet utviklet det seg derimot en oppfatning om at sivilisatorisk påvirkning var noe negativt. Man mente at barn var naturlige og uskyldige inntil utdannelsen og oppdragelsen tok tak i dem. Man mente at dannelse og oppdragelse hemmet og kvalte det naturlige.

rediger Kanon-tanken

Dannelsesidealet er også preget av en kanon-tankegang, eller en slags normativ rettesnor som innebærer at det er bestemte bøker som må leses innenfor et fagområdet og at enkelte tekster er nedbrytende for dannelsesidealet, og derfor må forbigåes. Cicero gav et sterkt uttrykk for denne ideen. Han la veldig stor vekt på dannelse av mennesket, og at man skulle dyrke frem de ikke-dyriske sidene ved mennesket. Målet var å heve mennesket over naturen slik at det modnede mennesket kunne komme i kontakt med de høyeste verdiene, som enten var av guddommelig karrakter eller den platonske ideverdenen. Ved hjelp av å lese bestemte klassikere skulle mennesket løftes over dyrene. F.eks. Homer, Vergil, Augustin, Horats og Tacitus. Kjernen i dette dannelsesidealet var den såkalte "homo mensura"-setningen. Sofisten Protagoras var opphavet til denne setningen som sa at "mennesket var alle tings målestokk". Mennesket skulle perfeksjoneres, bi verdige, vis og lærd og få innsikt i den evige kunnskapsverden gjennom en tilegnelse av en betemt type kunnskap. Man fokuserte på mennesket i denne verden som et mål for all dannelse. I middelalderen fikk man et større fokus på det hinsidige og en hellig Gud der en fullkommengjørelse av mennesket ikke var mulig i dette livet.

I opplysningstiden oppstod det uenighet om hva det rette dannelsesidealet skulle være. Hva skulle være kanon? Det oppstå blant annet strid om dannelsesidealet bare kunne formidlet på teskter skrevet på latin og gresk, og om et dannelsesideal kunne endres med tiden. De nye vitenskapene kom også inn i debatten, der de franske filosofene med Voltaire i spissen tok til ordet for å innlemme naturvitenskapen i dannelsesidealet, mens de tyske filosofer som Göte, Schiller, og Lessing var uenige, med unntak av Humbolt.

rediger Kritikk av dannelsesidealet

I moderne tid har man særlig stilt spørsmålet om man blir et bedre menneske av å studere klassikerne. Den danske filosofen Søren Kjørup har særlig kritisert dannelsesidealet på dette punktet ved å peke på nazistiske leirkommandanter som etter arbeidsdagens slutt slappet av i familiens kjød ved å studere Kant, Beethowen osv. Dette har over lengre tid vært en pågående debatt.

rediger Se også

• Dannelse